Igjen har kristen Norge klart å skape bølger ved å blåse liv i fjorårets store felles ekteskapslovs-debatt. Det er godt gjort at vi blir så engasjert oss i dette nå. Loven ble vedtatt – og det er et rungende flertall bak lovvedtaket. Og sannsynligheten for at denne loven skal kunne opphøre er akkurat like lite sannsynlig som at Nina Karin Monsen skal bli nominert til Nobels fredspris.
I det stiftelsen ”Fritt ord” offentliggjorde at årets pris tildeles Monsen kjente jeg på en seig skuffelse. Hvordan kan en person med et slikt menneskesyn få en slik pris. Monsen mener i fullt alvor at verden vil gå under når homofile og lesbiske kan få gifte seg, og hun mener sågar at barn av homofile er født med handikap. Dette er grove overgrep mot hva den norske stat legger til grunn i lovverket. Mange har valgt å avslutte livet grunnet holdningene Monsen representerer. Er da likevel dette meninger som krever mot og styrke, og som utfordrer det offentlige ordskiftet slik det står i statuttene til nevnte pris? Det forstår jeg faktisk ikke. Ikke i det hele tatt!
Men, jeg må si at jeg faktisk har mistet litt av gløden. Hva er de vi kjemper mot? Mørkebrunt grums fra fortiden brakt til torgs av en dame som mangler all den forstand man skulle kunne håpe Francis Sejerstedt & co skulle kunne kreve av en prisvinner. Den gang ei – men likevel. Er det rett å markere så stor motstand? Gir vi ikke de miljøene Monsen og hennes meningsfeller er en del av mye mer oppmerksomhet enn de har fortjent?
Jeg kan selvfølgelig forstå at Kim Friele følte et visst ubehag ved at årets pris tildeles en som representerer et så vidt forskjellig menneskesyn som henne selv, men å bruke metaforen ”å ha bli pisset på”? Jeg tror Friele hadde stått seg på å bruke en mildere ordbruk, og valgt å møte Monsen til en debatt rundt meningsforskjellene. Det er noe rabiat og umodent over Frieles reaksjon.
Når vi som homser, lesber og transkjønnede krever større aksept i samfunnet må vi faktisk også tåle å møte de menneskene som mener det motsatte av oss. Og vi må tåle det så godt at vi møter de til konstruktiv debatt. Grumset må utfordres med ord – ikke bare markeringer og demonstrasjoner.
Jeg var publikum under et debattmøte i St Petri Kirke for noen uker siden. Debatten var kommet i stand i forbindelse med at Arnfinn Nordbø lanserte sin bok ”Betre død enn homofil”. I panelet satt Magnhild Meltveit Kleppa fra Senterpartiet, Bent Høie fra Høyre, Knut Arild Hareide fra Krf, Øystein Sunde Pedersen fra Norsk Luthersk Misjonssamband Ung, Margunn Serigstad Dahle fra Mediehøgskolen Gimlekollen i tillegg til Arnfinn selv. Redaktør Helge Simonnes i Vårt Land var ordstyrer.
Debatten viste nok en gang at vi tjener så mye mer på å møte uenigheter med dialog enn å gripe til våpen i ren skyttergravtaktikk. Arnfinn har hatt opplevelser som aldri skal kunne aksepteres – men velger likevel å stå oppreist midt i stormen, og med en klok mildhet møter han de som ikke gjorde noe for å rette ut en hånd når uretten ble gjort. De valgte å tie. Det er lett å bli avkledd om argumentene ikke tåler dagslys i slike sammenhenger. Serigstad Dahle viste oss flere gode eksempler.
I denne debatten så vel som i mange andre sammenhenger viser det seg utfordrende å møte sine meningsmotstandere med dialog. Jeg har fulgt med Nina Karin Monsen i noen av ordskiftene hun har valgt å delta i. I møte med en virkelighet ganske annerledes av det menneskesynet hun selv forfekter blir hun lett usakelig og sint, og argumentasjonen blir svak og lite reflektert. Det samme ser man hos sterkt konservative kristne. Når spørsmålet som stilles blir direkte og ærlig er det vanskelig å argumentere seg ut av det. Evnen til å gå i takt med samfunnet for øvrig skal tydeligvis kun gjelde for annet enn sex. Der er det vanskeligere.
Så derfor er ikke jeg på Opera taket den 5. mai. Jeg velger heller å blogge om dette – og håper at alle som leser denne reflekterer litt over egen reaksjon på ting vi ikke liker. Blir du rasende har du tapt. Møt heller dine motstandere med forståelse og inviter til den vanskelige dialogen. Det gjelder oss alle! Også deg Karen Kristine Friele.
Det er klart at dialogen er bedre enn angrep, problemene oppstår når man gir noen en pris bare fordi de er utenfor det politisk korrekte, bare fordi de er upopulære. Det kan ikke være nok. Det kan ikke være sånn at neste år får Tore W. Tvedt prisen bare fordi han mener at verden styres av jøder og alle innvandrere bør steriliseres. Det holder ikke.
SvarSlettNår man, som Monsen er i dette tilfellet, er del av en kultur som ikke er i motbakke, som ikke er en undertrykket undergrunnskultur, som ikke blir diskriminert mot på daglig basis, så blir det så feil å bli beskrevet som en modig stemme som taler makta imot. Til forskjell fra Monsen hadde ikke Friele meningsfeller som hele statskira, statsministeren 6 av de siste 12 år, flere sittende og tidligere statsråder, nesten halve stortinget, norges nest største parti og lista går videre. Å fortsette å ønske diskriminering etter at diskrimineringen nærmer seg slutten er ikke nok til å få en pris som har betydd så mye som Fritt ord-prisen. Da har virkelig prisen mistet sin mening og samtalen mistet sin plass.
Jeg kommer heller ikke til å demonstrere mot tildelingen, for hvis prisen betyr så lite at den gis til Monsen, så er den er ikke lenger verdt å gjenkjenne som pris. Da trenger vi som samfunn den ikke lenger.