Davidsens fantasiverden

Det er ganske skremmende. Jan Davidsen er blant LO's mektigste. Han leder Fagforbundet, og det er et av de største LO-forbund. Og Davidsen lukter blod. Og han kjenner tydeligvis ikke lukten av finanskrisen. Ikke i det hele tatt!

  

Det hele startet jo for lenge siden - men la oss holde oss i nær fremtid. Den 8. februar varslet Davidsen at arbeidsgivere ikke kunne regne med 0-vekst i lønnsoppgjøret. Reallønnen måtte opp. Og det i en perioden hvor permitteringer, oppsigelser og lønnsreduksjoner er hverdagen for de aller fleste av oss. Gårsdagens VG bringer et nytt intervju med Davidsen. Denne gangen er det skattene som skal økes! 

Jeg vet at dialogen mellom Ap og LO er tett - så jeg har ingen grunn til å tro at ikke dette er klarert på øverste hold. Den rødgrønne regjeringen legger med andre ord opp til økt skattetrykk i neste periode. Den rødgrønne regjeringen er jo minst like lite realitetsorienterte som Davidsen. Dog ikke alle. Dette kommer til å holde hardt for Sp. Landbruket er fullt av selvstendig næringsdrivende, og de vet godt hvordan økte skatter vil slå ut når verden ellers er i frys..

Davidsen sin argumentasjon er ganske ensidig. Økte skatter må til for at velferdssamfunnet vårt skal kunne ivareta de oppgavene kommende generasjoner har krav på. Og følgelig; Høyresida vil utslette denne velferdsmodellen. 

Det er nesten så jeg vil beskylde Davidsen for sove i timen. Eller kanskje han vet at vår modell fungerer - og derfor ikke vil forholde seg til den. Jeg vet ikke. Det spørs om det i det hele tatt er mulig å få han til å se annet enn det han har bestemt seg for.

Det er nemlig ikke slik at staten må utføre alle oppgavene i velferdssamfunnet. Og det er ikke slik at velferdssamfunnet blir svekket av at vi er flere som tar ansvar for å løse oppgavene. Snarere tvert i mot. Høyre sin helskø-film viser godt hva som var resultatet før de rødgrønne tok plass i regjeringskontoret. Den dokumenterer også godt resulatet av den modellen Davidsen tror er den eneste som fungerer. Forskjellen fremkommer også klart!

Davidsen trekker også frem at det må satses sterkere på samferdsel. Høyre har foreslått å benytte OPS modellen for veiutbygging. Hadde Davidsen turt å se denne modellen som en mulighet hadde vi redusert ledigheten betydelig, fått et betydelig bedre samferdseltilbud og samtidig realisert dette på en betydelig kortere tid. Det er jo ikke slik at en ansatt i staten er flinkere enn en ansatt i privat sektor. Er det vel?

           

Å kvitre seg til seier...

”Enhver fugl må synge med det nebbet en har ” sa alltid min mormor. Hun trodde på det gode i hver enkelt av oss, og at vi absolutt alle hadde noe å være stolte av. Uansett hvor surt det enn var. Og det var det faktisk. Jeg har virkelig ikke sangstemme, og jeg tror neppe jeg hadde det da!

Men kvitring er jo så mangt. Twitter raser verden over som en farsott. Norge har forelsket seg i den lille fuglen, og muligheten til å dele den umiddelbare sinnsstemning med en begrensning til 140 ord. Det burde jo tross alt holde, om det er korte anekdoter fra hverdagslivet som skal formidles. Og det er jo en av hensiktene med det hele.

Men sosiale medier kan faktisk benyttes til så mye mer. Wikipedia definerer fenomenet sosiale medier til en informasjonsdeling av innhold, skapt av mennesker ved hjelp av svært tilgjengelig og skalerbar publiseringsteknologi.  Mest grunnleggende er sosiale medier en endring i hvordan folk finner, leser og deler nyheter, informasjon og innhold. Det endrer fra monolog til dialog og demokratiserer informasjonen. Sosiale medier transformerer mennesker fra innholdslesere til innholdsutgivere. Jeg var på et seminar før påske og James Andrews fra et av de største byråene i USA beskrev det som ”to put people back in public relations”. PR-jobbing blir litt annerledes gjennom sosiale medier. Det er  både en mulighet, men også en trussel. For de som fikk med seg Warner Norge sin twittertabbe, kan se effekten av det.

Denne fusjonen av sosiologi og teknologi skaper nemlig helt nye arenaer for oss alle. I politikkens verden har vi allerede sett helt konkrete eksempler. Barack Obama tok i bruk sosiale medier på en måte som absolutt ingen politiker hadde gjort tidligere. Det ga ham en unik mulighet til å møte nye velgere og  å kommunisere med de som var tilhengere på en ny måte. Vi ser at det virket – og best av alt; det virker fortsatt. Jeg følger Obama på Facebook og på Twitter. Jeg leser hvilke sider han mener jeg bør lese via Delicious.com og jeg ser bilder på flickr.com. Her har mange norske politikere virkelig mye å lære.

Stavanger kommune har opprettet en egen Facebook-gruppe for ”Kulturbyen Stavanger  2010-2017, kommunedelplan for kunst og kultur” som nå er til revidering. Dette skapte umiddelbar respons – og vi er allerede mange som holder oss oppdatert via den kanalen. Du blir gjerne ikke vanvittig imponert over det – men likevel tør jeg påstå at denne kanalen når ut til mennesker som ellers ikke hadde fått dette med seg. Da kunne man risikere å gå glipp av mange verdifulle innspill til det videre arbeidet!

Jeg kvitrer både om jobb og privat, og du finner meg med å søke på navnet mitt. Vel møtt!

Blir du sint har du tapt!

Igjen har kristen Norge klart å skape bølger ved å blåse liv i fjorårets store felles ekteskapslovs-debatt. Det er godt gjort at vi blir så engasjert oss i dette nå. Loven ble vedtatt – og det er et rungende flertall bak lovvedtaket. Og sannsynligheten for at denne loven skal kunne opphøre er akkurat like lite sannsynlig som at Nina Karin Monsen skal bli nominert til Nobels fredspris.

I det stiftelsen ”Fritt ord” offentliggjorde at årets pris tildeles Monsen kjente jeg på en seig skuffelse. Hvordan kan en person med et slikt menneskesyn få en slik pris. Monsen mener i fullt alvor at verden vil gå under når homofile og lesbiske kan få gifte seg, og hun mener sågar at barn av homofile er født med handikap. Dette er grove overgrep mot hva den norske stat legger til grunn i lovverket. Mange har valgt å avslutte livet grunnet holdningene Monsen representerer. Er da likevel dette meninger som krever mot og styrke, og som utfordrer det offentlige ordskiftet slik det står i statuttene til nevnte pris? Det forstår jeg faktisk ikke. Ikke i det hele tatt! 

Men, jeg må si at jeg faktisk har mistet litt av gløden. Hva er de vi kjemper mot? Mørkebrunt grums fra fortiden brakt til torgs av en dame som mangler all den forstand man skulle kunne håpe Francis Sejerstedt & co skulle kunne kreve av en prisvinner. Den gang ei – men likevel. Er det rett å markere så stor motstand? Gir vi ikke de miljøene Monsen og hennes meningsfeller er en del av mye mer oppmerksomhet enn de har fortjent?

Jeg kan selvfølgelig forstå at Kim Friele følte et visst ubehag ved at årets pris tildeles en som representerer et så vidt forskjellig menneskesyn som henne selv, men å bruke metaforen ”å ha bli pisset på”? Jeg tror Friele hadde stått seg på å bruke en mildere ordbruk, og valgt å møte Monsen til en debatt rundt meningsforskjellene. Det er noe rabiat og umodent over Frieles reaksjon.

Når vi som homser, lesber og transkjønnede krever større aksept i samfunnet må vi faktisk også tåle å møte de menneskene som mener det motsatte av oss. Og vi må tåle det så godt at vi møter de til konstruktiv debatt. Grumset må utfordres med ord – ikke bare markeringer og demonstrasjoner.

Jeg var publikum under et debattmøte i St Petri Kirke for noen uker siden. Debatten var kommet i stand i forbindelse med at Arnfinn Nordbø lanserte sin bok ”Betre død enn homofil”.  I panelet satt Magnhild Meltveit Kleppa fra Senterpartiet, Bent Høie fra Høyre, Knut Arild Hareide fra Krf, Øystein Sunde Pedersen fra Norsk Luthersk Misjonssamband Ung, Margunn Serigstad Dahle fra Mediehøgskolen Gimlekollen i tillegg til Arnfinn selv. Redaktør Helge Simonnes i Vårt Land var ordstyrer.

Debatten viste nok en gang at vi tjener så mye mer på å møte uenigheter med dialog enn å gripe til våpen i ren skyttergravtaktikk. Arnfinn har hatt opplevelser som aldri skal kunne aksepteres – men velger likevel å stå oppreist midt i stormen, og med en klok mildhet møter han de som ikke gjorde noe for å rette ut en hånd når uretten ble gjort. De valgte å tie. Det er lett å bli avkledd om argumentene ikke tåler dagslys i slike sammenhenger. Serigstad Dahle viste oss flere gode eksempler.

I denne debatten så vel som i mange andre sammenhenger viser det seg utfordrende å møte sine meningsmotstandere med dialog. Jeg har fulgt med Nina Karin Monsen i noen av ordskiftene hun har valgt å delta i. I møte med en virkelighet ganske annerledes av det menneskesynet hun selv forfekter blir hun lett usakelig og sint, og argumentasjonen blir svak og lite reflektert. Det samme ser man hos sterkt konservative kristne. Når spørsmålet som stilles blir direkte og ærlig er det vanskelig å argumentere seg ut av det. Evnen til å gå i takt med samfunnet for øvrig skal tydeligvis kun gjelde for annet enn sex. Der er det vanskeligere.

Så derfor er ikke jeg på Opera taket den 5. mai. Jeg velger heller å blogge om dette – og håper at alle som leser denne reflekterer litt over egen reaksjon på ting vi ikke liker. Blir du rasende har du tapt. Møt heller dine motstandere med forståelse og inviter til den vanskelige dialogen. Det gjelder oss alle! Også deg Karen Kristine Friele.

En gris til begjær?

Hvordan oppstod egentlig pandemivarslene H1N1 ble beskrevet som? Jeg tror grisen, helt uforskyldt, har kommet uheldig ut av dette, så jeg velger ikke å bruke beskrivelsen svineinfluensa.

La oss tenke noen uker tilbake. De første rapportene fra Mexico sa trolig mer enn 120 personer døde av H1N1. En drøy uke etter var tallene justert ned til 60 personer. Etter tre uker tror man at det er 19 personer som er døde. Det er betydelig færre enn antall døde av den årlige influensaen som herjer verden – hver eneste år. Men den beskrives sjelden som pandemi og gir grunnlag for skrekkscenarier som svineinfluensaen har vært preget av.

Hva var den egentlige grunnen til at dette be så stort?

Er det slik at vi mennesker leter etter ting å frykte? Ønsker vi  å ha skremmebilder av fremtiden?

Megatrendene som har forsterket seg under den globale finansuroen er helse, sikkerhet og de nære ting. Vi bruker de pengene vi har på hage, hjemmekos og de som står oss nærmest. Barneklær og opplevelser for hele familien. Den Norske Turistforeningen og andre norske turoperatører tror på stor vekst i hjemmemarkedet i år. Vi ønsker ikke usikkerheten i å reise ut. Vi vil bruke pengene hjemme, og i omgivelser vi har kontroll på. Da er fort Norge vårt nærmeste ferieland.. For de fleste av oss betyr jo strengt tatt finanskrisen at vi får bedre økonomi. Kunsten blir å beholde jobben. Gjør du det – synker rentenivået like raskt som Titanic, og den varslede nedgangen på 0,5 gir en rente godt under 2 tallet. Før helgen leste jeg endatil en renteanalytiker som mente renten ville være 0,75 % før året var på hell. Det er snart så du får betalt for å låne.

Det er i dette bildet jeg ikke forstår at H1N1 skulle bli så viktig for så mange. Verden er usikker nok som den er – hvorfor lage et massehysteri av en influensa ingen var sikre på konsekvensene av.

Alle dødsfall, uansett årsak, er tragisk og vondt for omgivelsene. Det er ikke slik at vi ikke skal snakke om det – og det er heller ikke slik at vi ikke skal ta de nødvendige forholdsregler. Men jeg fatter ikke hva som får voksne mennesker til å ikke kjøpe svinekjøtt eller å gå rundt med munnbind grunnet H1N1 når den vanlige influensaen nesten ikke får oppmerksomhet i det hele tatt.

Jeg velger å kose meg med gris på grillen, og å puste uten et lag bomullsfiber mellom meg og verden. Jeg vil heller leve enn å dø av frykt!